Det siste halvåret har jeg, som mange vet, vært arbeidsledig.
Dette hovedsaklig fordi jeg fikk en skikkelig knekk på min forrige arbeidsplass psykisk. Eller, det var vel siste dråpen kan en vel heller si. Som fikk alt til å renne over liksom.
La meg starte fra begynnelsen og fortelle litt om meg selv;
Jeg har alltid vært en sprudlende jente som ofte er midtpunktet og med på det meste. Det er slik folk kjenner meg, det er slik folk tror jeg er.
Det har vært mitt skalkesjul.
Opp igjennom årene har jeg ofte vært i konflikt med atoriteter. Som foreldre, lærere, enkelte sjefer.. Som barn hele tiden, som voksen har det vært begrenset, men om noe er urettferdig eller noe er mislikt sitter jeg sjelden – og heller aldri – på sidelinjen og ser på.
Jeg er utrolig impulsiv av meg. Jeg avbryter ofte og klarer ikke vente på min tur. Om jeg trippende har klart å vente, har jeg ofte glemt hva det var jeg ville si.
Jeg er uoppmerksom og eier ikke konsentrasjon. Om noe interesserer meg er det ikke noe problem, men i f. eks. skolesammenheng med hjemmelekser er det helt håpløst for meg. Jeg klarer bare ikke sette meg ned å konsentrere meg om det å bli ferdig med det uansett hvor hardt jeg prøver. Dette har resultert i at jeg ikke har noe som helst form for fullført utdannelse, har ikke engang noe fullført fra vgs.
Jeg er perfeksjonist. Enten så er det 100% eller ingenting. Jeg får ikke til å nøye meg med 50%++ Og det gjør at jeg ofte ender opp som drop-out. (Heller det enn å ha bevis på å gjøre noe dårlig liksom…)
Her kan jeg også legge til at jeg ikke takler kritikk. Jeg får helt panikk og begynner og kaldsvette og.. ja.. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men uansett hvor godt jeg vet at kritikk er noe jeg skal ta til meg og lære av så FÅR JEG DET IKKE TIL. Ahr, jeg blir så utrolig frustrert!! 
Jeg klarer ikke å “settle down”. Eller, hjemme med min kjæreste har jeg klart det – det er vel det eneste som er stabilt, men i arbeidslivet og under utdannelse nøyer jeg meg aldri. Blir lei alt etter bare noen mnd og synes det er gørr kjedelig fordi det ikke innebærer nok utfordring eller varierte arbeidsoppgaver..
Jeg er veeldig dårlig økonomisk sett. Jeg betaler alt av regninger og har ingen kredittkort (for det vet jeg veldig godt hadde gått galt), men det jeg har til overs etter regninger er blitt betalt blir ikke akkurat brukt på en gjennomtenkt måte..
Jeg kunne ramset opp myye mer men hovedsaklig disse punktene er noe som har plaget meg hele mitt liv, men det er først nå de siste månedene jeg har blitt bevisst på det.
Jeg hadde en periode i påsken hvor jeg var skikkelig deppa og ikke visste helt hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå, men den eneste av de nærmeste jeg ikke hadde snakket med var min pappa. Vi gikk en tur sammen og jeg fortalte han hvordan jeg hadde det. Og han, som er samboer med en av de flinkeste fastlegene i Stavanger, fortalte meg at de hadde tenkt litt på om jeg kanskje hadde ADHD.
Jeg dro hjem og leste meg ihjel om denne tilstanden og jeg kjente meg igjen i absolutt alt (punktene ovenfor) utenom et par småting. Dette resulterte i at jeg tok en tur til legen min, jeg ble henvist, jeg startet utredningen 11 september og på fredag fikk jeg 2 diagnoser. Jeg har ADD og periodisk depresjon.
Depresjonen har nok kommet av at jeg tross alt har levd med ADD i 24 år (ADD er en medfødt tilstand)
Det var en lettelse å få “et svar” om man kan kalle det det.. Men nå har jeg en laang vei å gå.. Jeg må gå tilbake hele den krøkkete veien jeg har gått feil for så å rette den opp igjen og det kommer til å ta tid, men jeg er forberedt, tror jeg. 
Dette ble dagens bilde, Fredag, når jeg fikk vite om diagnosene:
129/365
Klem fra Karoline ♥
Siste kommentarer